Based on your current IP address we detected that you will have the best experience with the following settings: country:Norge language:Norsk
iStock-1004775388.jpg

30 okt 2019

Hvorfor er resirkulering av plast så vanskelig?

Og hva skjer fremover?

Martin Weper

Statistikkene varierer for hvor mye plast som blir produsert i verden hvert år, fra rundt 100 millioner tonn til over 300 millioner tonn. Uansett blir bare 5 % til 9 % resirkulert effektivt. Bare i Indonesia ender 1 million tonn plast i vannet hvert år. Problemet er så ille over hele verden at Ellen McArthur-stiftelsen anslår at innen 2050 vil det være mer plast enn fisk i havet hvis ikke noe gjøres.

Hvorfor blir så lite plast resirkulert? Vi må se på produksjonsprosessen for å finne noen av svarene. Plast smeltes for å lage produktene vi er vant til, gjennom forskjellige prosesser. For eksempel lages vannflasker av én type plast ved blåsestøping, mens fat til ferdiglagde måltider er laget av en annen type plast ved sprøytestøping.

Forskjellige plasttyper har forskjellige smeltepunkter avhengig av produksjonsprosessen. Kjemiske stoffer tilsettes for å gi plasten spesielle egenskaper. En type tilsetningsstoff kan for eksempel gjøre plasten mer fleksibel, eller stivere. Fargestoffer tilsettes også for å oppnå ønsket effekt.

Derfor finnes det tusenvis av plastvarianter. Ikke alle typer kan resirkuleres. Når plasten som kan resirkuleres blir resirkulert, er kvaliteten dårligere hver gang den varmes opp til smelting for å lage et nytt produkt. Sammenlignet med aluminium. Aluminium kan smeltes og støpes om igjen uten at det går utover kvaliteten. Faktisk sparer resirkulering av aluminium 95 % av energien som trengs til å lage det for første gang av råmaterialet.

Men plast er ikke standard, og det er et problem. Husholdninger kaster all plast sammen til resirkulering, som da må nøye sorteres etter type, og dette er dyrt for kommuner og andre organisasjoner. For eksempel kan som regel en vannflaske resirkuleres, men et fat til ferdigmat kan ikke det. Enda verre er det når produkter inneholder to typer plast, slik at de er enda vanskeligere å resirkulere eller kanskje helt ubrukelige til resirkulering.

Fordi plast har begrenset verdi som resirkulert materiale på grunn av redusert kvalitet, tar det ikke lang tid før den når slutten av sin levetid og ender opp på dynga eller som fiskemat for alltid.

Er vi nødt til å bruke plast?
Plast er ikke alltid et problem. Den spiller en viktig rolle innen medisin, som det materialet som gjør proteser til unike antimikrobielle berøringsflater som frastøter bakterier og beskytter mot sykdommer.

Problemet er plastavfall. På grunn av dens begrensede levetid som resirkulert materiale – og vi har ikke engang snakket om giftstoffene som slippes ut under plastproduksjonen – må vi alle redusere bruken, både privat og i næringslivet.

Den kommersielle rollen
Emballasjeindustrien må forske på miljøvennlige alternativer til plast. Noen firmaer tar ansvar med biologisk baserte og fornybare råmaterialer i tillegg til innføring av komposterbare materialer. Dette er bra, men som med alle de første vaklende skrittene, er det langt fra perfekt og det er stort potensiale for forbedring. Heldigvis er det etterspørsel etter grønn emballasje, og den er forventet å øke med USD 95,28 milliarder innen slutten av 2022, med en sammensatt årlig vekstrate (CAGR) på over 8 % i løpet av prognoseperioden.

Hvis selskapene som bruker emballasje vil følge med i tiden – flere forbrukere enn noensinne vil ha plastfrie alternativer – må de også gjøre endringer. Det ligger økonomiske gevinster i det. For eksempel kan du revidere bruken av emballasje for å eliminere sløsing av materialer – det gjelder å vurdere hva du bruker. Å kutte ned på avfall sparer penger.

Selskaper går til handling
I fjor satte Europaparlamentet ambisjonsmål for engangsplast. Styresmakter andre steder setter i verk egne programmer mot samme mål. Selskaper har ikke noe annet valg enn å følge de nye reglene. Heldigvis er det noen som til og med leder an, og de bør applauderes.

Det handler om å bekjempe plastavfall og forurensing ved roten, og det er målet til New Plastics Economy Global Commitment, som ledes av Ellen MacArthur-stiftelsen. Det finnes en viss oppmuntring i at over 350 selskaper har signert, og at disse representerer 20 % av all plastemballasje som produseres i verden. 

De gode: Hvem gjør en forskjell?
Disse selskapene omfatter store forbrukermerker, plastemballasjeprodusenter og spesialister innen ressursstyring.

Et slikt selskap er Veolia. De gir råd til kunder om begrensning av produksjon av alt avfall, men spesielt plastavfall. De støtter dem i innsamling og sortering av dette avfallet. De utvikler innsamlingsplaner som belønner innbyggerne. Arbeidet deres har som mål å gjøre plast til et sekundært råmateriale og utvikle sirkulær økonomi med produsenter.

En annen underskriver er LEGO, som har klart å erstatte 100 % av energien de bruker til å lage lekene, med energi fra fornybare kilder (til og med tre år foran planen). De har også lovet å oppnå flere andre miljømessige milepæler, som å bruke 100 % bærekraftig emballasje innen 2025. Når det gjelder selve lekene, ser de etter muligheter til å lage de tradisjonelle klossene av plantebaserte plastkilder fra sukkerrør.

Unilever har forpliktet seg til at 100 % av deres plastemballasje skal være fullstendig gjenbrukbar, resirkulerbar og komposterbar innen 2025. Siden 2010 har deres totale fotavtrykk for avfall per forbruker blitt redusert med 31 %.

Du kan finne ut hvem underskriverne av New Plastics Economy Global Commitment er her. Velg hvilke selskap du vil handle med, basert på deres miljømessige innsats og politikk. Dette vil vise bedrifter at det faktisk er miljømessig (og økonomisk) mulig å stå for en holdning, og enda viktigere, stå for endringer.